Denne artikkelen er for deg som leder eller bygger et SaaS-produkt og har begynt å lure på om arkitekturen holder tritt med veksten. Spørsmålet «monolitt vs microservices» dukker ofte opp lenge før det trenger å gjøre det. Her går vi gjennom hva forskjellen faktisk betyr i praksis, og – viktigere – hvilke konkrete tegn som forteller deg at produktet er modent for å splittes opp, i stedet for å velge arkitektur basert på hva andre gjør.
Hva forskjellen egentlig handler om
En monolitt er én applikasjon som bygges, testes og driftes som én enhet – selv om koden internt er delt opp i moduler. Microservices er samme funksjonalitet spredt på flere selvstendige tjenester, hver med eget ansvar, egen database og egen deploy-syklus, som kommuniserer over nettverk. Forskjellen ligger ikke i hvor «moderne» arkitekturen er, men i hvor kostnaden ligger: en monolitt har lav driftskompleksitet, men kan bli tung å endre hvis den vokser uten struktur. Microservices gir uavhengighet mellom team og tjenester, men betaler for det med nettverkslatens, distribuert feilsøking, og en god del mer infrastruktur å holde styr på.
Hvorfor så mange team hopper til microservices for tidlig
Microservices har blitt et slags kvalitetsstempel i bransjen – noe man forventer at et «seriøst» produkt bruker. Realiteten for de fleste norske SaaS-selskaper i tidlig og moden vekstfase er en annen: to til ti utviklere, én kodebase, og et produkt der de fleste endringene fortsatt krysser flere deler av systemet samtidig. Å dele opp for tidlig flytter ikke problemer bort – det multipliserer dem, fordi du nå må løse dem på tvers av nettverksgrenser i stedet for i én prosess.
«Almost all the successful microservice stories have started with a monolith that got too big and was broken up. Almost all the cases where I've heard of a system that was built from scratch as microservices, it has ended up in serious trouble.» — Martin Fowler, MonolithFirst
Martin Fowler har argumentert for en «monolith first»-strategi nettopp av denne grunnen: microservices krever gode, stabile tjenestegrenser for å fungere, og de grensene er nesten umulig å gjette riktig før du faktisk har bygget og brukt systemet en stund. Han peker samtidig på at dette ikke er en universell regel – teams med tidligere microservices-erfaring, eller systemer som erstatter noe der grensene allerede er godt forstått, kan ha andre forutsetninger. Poenget er ikke at monolitt alltid er riktig, men at rekkefølgen sjelden bør være «microservices fra dag én».
Konkrete tegn på at dere faktisk trenger å splitte opp
I stedet for å spørre «er vi store nok for microservices», er det mer nyttig å se etter konkrete symptomer i hvordan teamet og produktet faktisk oppfører seg.
Teamstørrelse og eierskap
Når flere team (ikke bare flere utviklere) jobber i samme kodebase og stadig kolliderer i samme moduler, eller venter på hverandre for å kunne deploye, begynner organisatoriske grenser å bli en reell flaskehals som arkitekturen bør speile.
Deploy-frekvens og blast radius
Hvis én liten endring i én del av produktet krever full regresjonstesting og deploy av hele systemet, og det hindrer et team i å levere ofte, er det et tegn på at den delen bør kunne driftes og skaleres uavhengig.
Uavhengige skaleringsbehov
Når én spesifikk funksjon (for eksempel rapportgenerering, filbehandling eller en tung bakgrunnsjobb) har et helt annet ressursbehov enn resten av systemet, og du i praksis betaler for å skalere alt for å dekke behovet til én liten del, er det en konkret, målbar grunn til å vurdere å skille den ut.
Hvordan komme videre uten å velge feil arkitektur
Hvis dere kjenner igjen ett eller flere av tegnene over, er neste steg sjelden «bygg om alt til microservices» over natten. Start med å identifisere den ene modulen som faktisk gir mest smerte, og vurder om den kan skilles ut som én selvstendig tjeneste – mens resten fortsatt lever som monolitt. Denne gradvise tilnærmingen gir dere erfaring med drift av distribuerte systemer (logging på tvers, feilhåndtering, versjonering av grensesnitt) på ett sted av gangen, i stedet for å ta hele kostnaden samtidig som dere også skal vokse produktet.
For de fleste SaaS-produkter i vekstfasen er den riktige konklusjonen kjedelig, men riktig: en godt strukturert monolitt, med tydelige interne grenser, holder lenger enn de fleste tror. Når vi hjelper kunder med teknisk strategi hos Vidd Studio, handler mye av jobben nettopp om å skille reelle arkitekturbehov fra antakelser – og sette en retning som matcher teamets faktiske størrelse og produktets faktiske vekstkurve, ikke en idealisert versjon av begge deler.